Kjenn på ordet, og føl på hva det gjør med deg. Dette ordet ble veldig tydelig for en venninne for en liten stund siden, og flere kan kjenne seg igjen i det ordet – dog med forskjellige historier. Jeg har fått henne til å skrive ned sin historie – les hennes sterke refleksjoner, og gi gjerne dine refleksjoner i kommentarfeltet!
Bakgrunnsbarn – har du vært ett, eller kjenner du kanskje noen? Hva er egentlig et bakgrunnsbarn? Jeg fant ut for en liten stund siden, at jeg i barn- og ungdomsår har valgt å være et bakgrunnsbarn. Det var ingen god oppdagelse, og jeg måtte prøve å komme til bunns i hva dette var, og hva det har gjort med meg slik jeg husker det. Det å ha jobbet med mentale prosesser i en god stund nå, har gjort at jeg stadig får ny innsikt og oppdager noe nytt ved meg selv.
Jeg begynte å stille meg spørsmålene:
Hvorfor stod jeg ikke opp for meg selv som liten jente?
Hvorfor lot jeg folk sende meg hit og dit?
Hvorfor lot jeg folk fortelle meg at jeg ikke var god nok eller kunne noe som helst?
Hvorfor var det ingen som hjalp meg når det var så synlig at jeg ikke hadde det bra?
Jeg var veldig sjenert. Ikke så lett å stå der i bakgrunn å se på alle andre barn som var trygge i det de gjorde, at de lo med hjertet, lekte og klarte seg godt i samspill med andre. Jeg vet at jeg også kunne klart dette, men jeg trodde ikke det som barn – trodde det i hvert fall ikke godt nok til å tørre å komme frem og stole på meg selv.
Jeg fant tidlig ut at om jeg var blid og hjelpsom, så fikk jeg være i fred. Når jeg var så blid og hjelpsom, kunne ingen se at jeg egentlig bak masken var veldig trist! Jeg hadde ikke lyst til å fortelle noen at jeg var trist, og noen ganger visste jeg vel heller ikke hvorfor jeg var trist.Det var nok mangel på mestringsfølelse og det sosiale spillet som gjorde meg trist. Jeg hadde utfordringer i skolearbeidet. Slik jeg husker det, mestret jeg ikke ett eneste fag. Når jeg var blid, snill og hjelpsom, så skjulte jeg mine svakheter. Eller sett i ettertid, er det helt sikkert mitt negativt selvsnakk som snakket meg ned, og som tegner det bildet.
Et bakgrunnsbarn går lett inn i ensomheten. I ensomheten kan ingen forlate deg, for da er du allerede alene. Etterhvert blir det en vane å gå inn i ensomheten – det er skummelt å gå på utsiden, det er skummelt å ta plass, og det er skummelt å skinne som en del av «flokken».
Vi som voksne må nok bli mer bevisst ensomheten selv, for å forstå våre barn – ensomheten er i dag et ganske tabubelagt tema. F.eks et overvektig barn blir ofte snakket med i forhold til mat og bevegelse – det er bra, men det er ingen som undersøker tankesettet – og kanskje ensomheten til barnet?
Et bakgrunnsbarn er et barn som kanskje ikke vil bli sett, kan kanskje mange tenke når de hører ordet bakgrunnsbarn, men er det egentlig sånn at barn ikke vil bli sett? Nei det tror jeg faktisk ikke. Jeg mener bestemt at alle mennesker, ung eller gammel, både har rett til og et ønske og behov for å bli sett. Det er ikke sikkert at hverken følelsen av å være et bakgrunnsbarn eller ensomheten er så synlig hos ditt barn – du må undersøke, undersøke og undersøke – og ikke minst, stille de riktige spørsmålene.
Jeg kjenner på at det var ikke så lett å være et bakgrunnsbarn, men jeg ønsker ikke å ta offerrollen av den grunn. Jeg har lært meg gjennom mine mentale prosesser at det er viktig med innsikten som jeg får. Jeg må gå videre, finne en løsning og et verktøy! – og det har jeg gjort! Jeg har akseptert den rollen og det valget jeg tok om å stå i bakgrunn, men bevisstgjøring har lært meg at jeg NÅ skal tre frem, ta plass og vise mine kvaliteter. Jeg er mer enn god nok til å aldri mer stå i bakgrunn – og er det noe jeg skal kjempe for fremover, så er det å få frem bakgrunnsbarna!
– kanskje både stor og liten kommer frem nå når jeg har sagt hvordan jeg hadde det…
Hege
DEL om det berører!
Å, som jeg kjenner meg igjen. <3
Så fint det berører Ingrid <3
Et tema som nok berører mange voksne i dag. Jeg berøres av å lese, kjenne etter og ikke minst reflektere over eget liv. Det er jo ofte slik at når noe treffer, så treffer det noe i meg. Du er modig og flott og tusen takk for at du står fram og deler og byr på deg selv. ❤️ Stor klem fra Marit i Tromsø
Takk for ros Marit – og ekstra fint når det kan gi egenrefleksjon <3
Modig:-)
Takk May Irene <3
Utrolig bra skrevet !! Ikke minst døds bra skrevet, er super stolt av deg som tørr og skrive dette og komme ut «av skapet» for er virkelig tøft og være ett bakgrunnsbarn! Må si som datter er jeg veldig stolt av deg mamma som har kommet ut for og sakt det! Veldig tøft og sterkt og lese! Du er en utrolig sterk person ! Er rett og slett super stolt av deg!! Er målløs rett og slett!!
Mamma’n din er veldig modig Madeleine <3
Utrolig bra!
Tusen takk Anne Grethe <3
Så rørende å lese og så treffende….. <3 klem fra enda et bakgrunnsbarn, som kjenner seg så alt for godt igjen
Herregud…………….
DET var det jeg var……… Aldrig har jeg hørt det ordet før. Men i det samme jeg så ordet her, viste jeg hva det betydde,selv FØR jeg leste videre.
Jeg nærmer meg 40, og jeg er FORTSATT ett bakgrunnsbarn.
Jeg har ingen sosial omgangskrets, jeg er ensom og alene.
Jeg var aldrig mobben sånn bokstavelig, «ærta berta du er feit og stygg»…ei heller fysisk sparket og slått…. men jeg var der ikke, jeg satt stille som en muus, bakerst. For å påkalle minst mulig opmerksomhet. Og jeg fikk det som jeg «ville»….jeg fikk lite og ingen opmerksomhet, og det har endt med at jeg knapt er på hils med de jeg gikk i klasse med i 10 år…. jeg kjenner dem ikke. Tror nesten ikke de vet at jeg var der.
-Og jeg tror de ville blitt forferdet dersom jeg sa jeghadde blitt mobbet, følt megutenfor…… For alle dem har nok ikke oppfattelsen av at jeg ble det. De har knapt en erindring om en jente som satt bakerst i klassen…..de tror de kanskje kan huske noe med det…….
Jeg er fortsatt den som kommer først på foreldremøte, eller avdelingsmøte for å kunne få sitte på den bakerste stolen, og stirre i gulvet og holde munn. Jeg lytter, men kommenterer ikke.
Derfor er jeg veeeldig god på nett. Tøff bak tastaturet. Men kunne aldrig snakket i en gruppe.
Jeg er ett bakgrunnsbarn og en bakgrunnsvoksen.
Jeg har jobbet i samme barnehage i 10 år. JEg har ALDRIG snakket med mine kolegaer utenom arbeidstid, utenom det årlige julebordet.
Jeg kjenner ikke dem, jeg vet ikke hvor de bor, hvilken farge huset deres har.
Jeg kjenner bilen deres, forde de kjører på jobb, og jeg vet om barna deres forde de innimellom er med på jobb.
Men jeg kjenner ikke dem. Men jeg jobber med dem.
Men jeg kommer på jobb, gjør jobben min pungtlig og godt, og så går jeg hjem igjen…………..
Min mann jobber i utlandet og har gjort det i 20 år, så han er «aldrig » hjemme, han er en asosial person, så derfor har hans sosiale omgangskrets døddut i årenes løp. Og min har aldrig eksistert.
Jeg og mannen min har vert sammen i 20 år, og var forige helg ute å spiste middag og på bar…….sammen med min bror, det var første gang på 16 år at vi har vert «ute»………
Vi kjenner ingen, og har ingen å dra med. Vi er aldrig invitert noe sted.
Jeg pleier si det er greit, jeg trenger ingen. Jeg savner ingen. Det er forskjell på det å være alene og det å være enosm.
I boligfeltet her er «alle» en gjeng, de møtes over hekken, og på grusbana, de stopper å snakker sammen på butikken. De er i ett fellesskap.
Jeg er ikke med i det felleskapet, vi blir aldrig inkludert. Jeg låser døren og er lei meg når det er sol, jeg liker regnet bedre for da trenger jeg ikke tenke på at jeg BURDE gå ut.
En dame i boligfeltet her jobber på den lokale butikken, derfor drar jeg ut til byen for å handle…….forde jeg ikke vil møte henne i kassa, for da er det påkrevet å snakke med ho, og løst og fast….. Og jeg greier ikke det.
Som ett bakgrunnsbarn har jeg heller ingen trening i det å omgås andre, ingen trening i å småprate, og føre konversasjon…………. så jeg står og sier å ja…. og så kommer det ikke mer, jeg kan suplere med ett lite…oi, soppas ja…… og så er det stille……….hva skal jeg si da…..
Nei nå blir det mye frameg her.
Men dette engasjerte.
Jeg, ett bakgrunnsbarn…………….herregud så treffende det var.
Jeg har en datter på snart 8 år, måtte hun aldrig bli det. Jeg går ut over min grense og konfort sone HVER dag for å ikke lære henne å være som meg.
-Selv om jeg HVER morgen leverer henne 15 minutter FØR hun trenger på SFO………..HVORFOR? Jo forde dersom jeg leverer henne 07:45 da rekker vi å gå i garderoben, og ned på sfo, og jeg kommer meg ut igjen FØR skolebussene og hordene kommer, da treffer jeg færrest foreldre på park.plassen osv…………
-Og psykologen som jeg frivillig baom hennvisning til når jeg fikk innvilget operasjon, han sa etter 2 psykologtimer at vi bare skulle avslutte dette her, for jeg hadde ikke noen problemer siden jeg mente jeg ikke var ensom selv om jeg var alene…………..
Tragisk, for jeg hadde nok trengt behandlingen 🙁
Takk for ett godt innlegg.
Dette satte igang tankeprosessen min……………
Det er flott at bloggen kan gi deg inspirasjon og engasjement! En annen ting som er viktig, er jo bevisstgjøringen av hvordan det er. Da gjelder det å prøve å se løsninger og finne verktøy.
Takk for at du deler av dine refleksjoner 🙂
Klokt skrevet Flisa.
Nå har et bakgrunnsbarn blitt en forgrunnsvoksen.
På godt og vondt sikkert – med mot og usikkerhet.
Gleder meg til et samarbeid under neste foredrag. :o)
Hei Tina 🙂
Flott å høre at du synes dette var klokt. Er jo ett så innmari viktig tema å få belyst, spør du meg! Forgrunnsvoksen har neimen ikke vært lett, Tina, men jeg øver og øver, så jeg regner med at det blir bedre og bedre 🙂 Gleder meg også til ett samarbeid og håper at det blir med flere enn ett foredrag 🙂
Hege 🙂
Som voksen fikk jeg en kommentar fra en gammel klassevenninne «jeg var usynlig, men du så meg, takk»
Dette var slett ikke bevisst fra min side, men jeg kan være bevisst nå som voksen, for de usynlig barna tror jeg det er mange av. Selv var jeg ikke et bakgrunnsbarn, mere en oppmerksomhets addict, og er det ennå.
Hvis vi alle gjør litt hver dag, et hei, en hyggelig kommentar, så kan det utgjøre litt for mange.
Kjære Flisa, du burde holde foredrag i skolen, både lærere og foreldre har godt av å høre bakgrunnsbarn historien din.