Nylig var det 5 år siden…5 år siden jeg tok en avgjørelse for livet, og en avgjørelse om å leve.

”Du har juksa” sier noen! Det provoserer! ”Du har tatt en quickfix” sier noen andre. Det provoserer også. ”Du skuffet meg” sier en tredje. Det provoserer ikke, men er helt klart en unnskyldning for den som sier det – da slipper hun å ta tak selv.

Det er fem år siden jeg gjennomgikk en fedmeoperasjon. Da som nå, en omdiskutert metode for å gå ned i vekt. Hadde jeg gjort det igjen? Nei! Hæ?? Hva kommer det av at jeg svarer det? Jeg som så langt ikke har hatt en eneste bivirkning?

Hva er historien?

Jeg startet for over syv år siden litt tilfeldig min prosess med en stor endring av livet mitt. Jeg gikk ned 30 kilo bare med å endre tankesett i forhold til mine spisemønstre og mitt forhold til mat. Jeg hadde alt av livsstilsykdommer, og kjente på at jeg var redd for å dø.

Når spørsmålet om jeg skulle gjennomføre fedmeoperasjonen kom, gikk jeg mange runder med meg selv om jeg skulle gjennomføre. Jeg hadde jo tross alt gått ned mange kilo. Ville jeg kunne gå ned de siste 30 kiloene? Ville endringen bli varig? Ville jeg klare å rekke å bli kvitt livsstilsykdommene? Ville jeg lykkes?

Jeg hadde holdt på med hodetrening i 2 år. Jeg sto enda ikke støtt nok i meg selv, jeg stolte ikke på at jeg ville lykkes – motet sviktet, og jeg gjennomførte operasjonen.

Objektivt sett, så hadde jeg ikke trengt en fedmeoperasjon. Hadde jeg på den tiden hatt det livsstilsendringsprogrammet jeg har utviklet nå, ja da hadde jeg følt trygghet for at dette skulle jeg lykkes med.

Hva hadde jeg gjort annerledes?

Jeg skulle ønske jeg for 20 år siden hadde hørt om at jeg ikke bare måtte ta kurer, men faktisk også måtte jobbe med de psykologiske forholdene til meg selv, mat, kropp og følelser.

Jeg hadde en oppfattelse av at jeg hadde prøvd alt, og at operasjon var siste utvei. Jeg hadde ikke prøvd alt. Jeg hadde ikke prøvd å jobbe med topplokket SAMMEN med å endre livsstil på mat og trening. I stedet hadde jeg holdt på det meste av livet både med følelsesregulering og selvmedisinering med mat.

For mange er operasjon eneste utvei. De trenger å gå raskt ned i vekt av helse-og sykdomsmessige årsaker, eller trenger den starthjelpen en operasjon kan gi.

 

Men tilbake til det som provoserer meg. Er en operasjon juks? Nei, en operasjon kan være en hjelp når sykdom krever at det er eneste utvei for å raskt komme ned i vekt. Er en operasjon en quickfix? Nei, man er selv nødt til å gjøre jobben på lik linje med andre vektnedgang programmer.

Kan jeg bli overvektig igjen? JA! Om jeg ikke jobber med topplokket kan jeg lett falle tilbake til gamle vaner. Etter et par år er effekten av operasjonen borte, og da begynner ofte den vanskelige tiden om man innen den tid ikke har gjort en varig endring.

Jeg mener en del om uttrykket: ”Siste utvei i forbindelse med fedme”. Rekk opp hånda de som har jobbet med vektnedgang fra et psykisk perspektiv!

Jeg innrømmer glatt at jeg aldri hadde gjort det før min start for over 7 år siden.

Det jeg dermed trodde for fem år siden at operasjonen var min siste utvei mot et lettere liv, var ikke det.

…og hvordan er det nå? Jeg lever greit med å være operert, og tenker lite på det. Jeg er mest opptatt av hvilken gave jeg har fått ved å bli introdusert for mental trening og verktøy. Den gaven tar jeg godt vare på, og verner om. Jeg har sett og erfart at å jobbe fra et psykologisk perspektiv hver eneste dag gir meg et lettere liv på alle måter fordi jeg hele tiden er på jakt etter årsaker…og DET er nøkkelen!