…Det er jeg! Hva legger jeg i begrepet å være en «smuger»? Joda, «smuger» er alt man gjør i smug, som man ikke ønsker å vise frem til mann, barn, familie, venner og resten av verden. Jeg f.eks har det meste av livet, vært en smugspiser.  Det å være en «smuger», er som regel veldig ensomt! Det er vanskelig å leve dette «hemmelige livet». Det er utrolig hvordan dette har utviklet seg gjennom livet mitt. En eller annen gang i barneår startet det, og det er jammen ikke lett å huske hva som utløste det. Jeg var godt voksen før jeg skjønte at jeg spiser på følelser. Den klassiske episoden vi ser på film, er hun som tar frem isboksen ved kjærlighetssorg.

Finnes det andre «smugere» rundt oss?

Jeg spurte en kollega i dag om hun er en «smuger», rett og slett fordi jeg aldri har hørt henne snakke om det. Tja kom det – jeg kan prøve å skrive noe svarte hun. Her er litt av det som kom:

Jeg «smuger», spiser digg når ingen ser det, jeg stapper innpå for og bli kvitt det, så ingen skal finne noen rester av mitt misbruk. Og hva gjør dette med meg? Kvalm tenker nok noen, og det stemmer – men i tillegg til det, noe som er mye mye verre. Fytti rakker’n så kjip jeg føler meg etterpå, som den minste dritten i hele verden her liksom – ikke verdt noen ting!  Grusom følelse – virkelig grusom! Og tenk ingen, absolutt ingen, vet om dette eller har visst om det frem til nå – nå kommer det jo ut til hele verden, og det er ganske så tøft. Og det setter også en hel haug med følelser i sving!

Resten av det kollegaen skrev til meg, var absolutt ikke tull, men det hørte ikke sammen med det første. I dag kom plutselig kollegaen «ut av skapet» som «smuger», men etter noen linjer blir det for skummelt, så flyktet hun inn i noen unnskyldninger…. WOW og klapp på skulderen til kollegaen for at hun turte å komme med tilståelsen til verden – nå kommer hun til å kunne komme videre – nå er det noe konkret å jobbe videre med, nå når hun har vært ærlig mot først og fremst seg selv.

 

Flukten

Kollegaen og jeg snakker videre, og hun skjønner etterhvert  at i stedet for å kjenne på følelsene, så døyver hun det med «et eller annet» – veldig ofte et dårlig valg som for eksempel usunn mat eller gotteri. Når alt er «ferdigstappa», kjenner hun fortsatt ikke på de virkelige følelsene. Hun får vondt i magen, blir kvalm og uvel – og går inn i tankene og ensomheten. Der inne er det som bomull! Der inne er det ingen som kan oppdage hva hun gjør, og det er ingen som kan se sårbarheten hennes, hun kjenner seg fullt ut beskyttet for både blikk og snakk fra hele verden utenfor – bortsett fra sitt eget negative selvsnakk da.

Kollegaen fikk med tiden mer innsikt i sitt misbruk og  har etterhvert forstått  at dette å være en «smuger» eller overspiser er en flukt – og hvorfor flykter hun? – hva flykter hun i fra? Hvorfor velger hun ensomheten? Hun har jobbet med årsakene.