”Jeg løper utover en blomstereng. Kroppen er omhyllet av en hvit flagrende kjole. Håret blåser i alle retninger i den milde, varme brisen som pakker meg inn. Barfot og lykkelig. Lett til fots. Lett til sinns. ”

Slik starter romanen om mitt liv. Om drømmen som er så ultimat for meg. Der er jeg fri. Jeg er tynn. Jeg er bevegelig. Jeg er lykkelig.

Det er den nye romanen jeg skal skrive om mitt liv.

For den jeg har skrevet til nå er ganske mye mørkere. Jeg deler et utdrag av den her:
”Jeg sitter fanget under foten av et fjell. Et fjell som er så stort og mørkt at det er vanskelig å fokusere. Jeg klarer ikke å puste. Jeg klarer ikke å tenke. Hodet bare spinner avgårde. Jeg ser meg selv i speilbildet i vannpytten. Den som har dannet seg i kanten der fjellet glir over i grus. Det er ikke et vakkert bilde. Jeg ser valker. Jeg ser dobbelthake. Jeg ser feil. Jeg kjenner smerter. Jeg grøsser. Langt inn i rygg margen. Jeg føler meg fanget. Fanget i min egen kropp. ”

I prosessen med å skrive min nye roman, så er det noe som ikke stemmer. Det bildet jeg har inne i mitt hodet, og det jeg ser i speilet.

Jeg ser absolutt ikke en vakker kvinne som løper lett avgårde. Jeg er fanget i en
fett-drakt. Denne drakten hemmer meg. Den påvirker mine følelser. Følelsene som igjen påvirker hvordan jeg spiser.

Jeg startet et prosjekt i forrige uke. En matdagbok. En bok der jeg skulle skrive opp alt jeg spiste. Og ærlig var jeg og. Inntil dag 5. Da kom det en så stor motstand mot hele dagboken. Den ble rett og slett ble lagt bort. Ikke interessert i å skrive i den rett og slett. Kanskje fordi det som ærlig ble skrevet ned ikke var så bra. Kanskje det som ble satt i blekk kunne ha en sammenheng med at vekten ikke går nedover? Døyving av følelser med mat. Mange unnskyldninger. Mye fokus på omstendigheter rundt meg. Det ble klart for meg.

 

Så jeg skapte nye unnskyldninger som forsvarte denne motstanden. Jo flere unnskyldninger jeg kom på, jo mer puttet jeg inn i kroppen. Dertil mørkere ble jeg til sinns.

Helt til jeg en ettermiddag virkelig møtte veggen. Jeg måtte stenge meg inne i et mørkt rom, puste og fokusere. Meditere.

Hva er det som skjer?

Svaret traff meg hardt midt i pannen.
Omstendigheter. Unnskyldninger. Er det virkelig det som avgjør min skjebne her i livet? NEI!!

Det kommer alltid til å være der. Det er opp til meg hvordan jeg velger å la det påvirke meg. Men, det er både skremmende og krevende at jeg må gjøre jobben. Jo nettopp jeg.. Ingen andre. Jeg har et godt støtteapparat med gode teknikker i Slanke Tanker. Jeg kan bruke det jeg lærer. Ikke fordi jeg må. MEN; fordi jeg har bestemt meg for å skrive min nye roman.

Jeg har tatt frem pennen, et blankt ark, og jeg har begynt. Jeg er klar.