- Dette emnet har 4 svar, 2 deltakere, og ble sist oppdatert 8 år, 1 måned siden av
.
-
Innlegg
-
Æsj, uro! Den hindrer meg i å være sammen med meg selv. All energi går med på å holde ting unna, det motsatte av hva jeg egentlig vil. Har ikke følt meg så innmari modig på en stund, kjøleskapet har vært min hemmelige venn når jeg ikke helt vet HVA, bare at det er noe. Akkurat nå kjenner jeg at jeg åpner for å se på uroen som noe jeg kan bli bedre kjent med slik at jeg kan samarbeide med den, i stedet for å alltid være MOT. Jeg vet jo hvor det ender: I kjøleskapet eller i smug listende rundt smågodthylla på Kiwi i håp om at ingen ser at jeg er tjukk. Jeg må jo le. Så: Er jeg sulten eller trenger jeg trøst? Trenger som regel trøst. Hvordan gjør man det da? Skal jeg liksom bare føle på ting i stedet for å spise? Jeg har klart det en stund husker jeg, på tide å ta opp igjen ballen <3 Mat har ingenting med følelser å gjøre. Ja, slik var det 🙂
Ja, slik var det ja…..mat har ingen ting med følelser å gjøre……..eller jo, det har alt. Jeg er der at jeg undres hvordan kroppen min hadde vært om jeg IKKE hadde spist på følelser / uro……? Hm……… Etter å ha begynt på Lange, slanke tanker kurset, hvor jeg lærte å kjenne på uroen og finne ut om jeg virkelig var sulten alle de hundre gangene jeg reiste meg og gikk til kjøleskapet og så inn for å spise. Alle de hundre gangene før kurset, spiste jeg. I alle år. (F………) !!! Men, altså etter at jeg spurte meg selv om jeg var sulten og IKKE var det, lot jeg være å spise. Nå sitter jeg rolig, lar de vonde følelsene komme, banner kanskje litt, jada og kjenner på følelsene. Det startet på den måten. Etter hvert gjorde jeg som jeg skrev tidligere. Jeg hilser uroen velkommen, snakker høyt til den og meg selv, anerkjenner den som en del av meg. Klapper meg virkelig på skulderen, snakker høyt og sier hei der er du, men ikke prøv deg, jeg skal ikke i kjøleskapet, eller andre skap ! Så kjenner jeg litt på hvorfor ble den sånn akkurat nå, hva var det som gjorde vondt nå? Åja……… Det blir irrasjonelt å spise for noe jeg er lei meg for, og så forsvinner uroen. Jeg anerkjenner den som en del av meg, en del jeg alltid kommer til å ha . For det er jo de følelsene jeg alltid har spist på og den delen av historien min blir jo ikke borte. Og min følsomhet over for alle ting, forandrer seg vel egentlig ikke heller…………tror det ble litt styrke for meg, da jeg anerkjente uroen og jobbet på lag med den , i stedet for mot den. Liv
Takk, Liv! Gode ord i rett tid! Jeg visste jo egentlig dette, dette gjorde jeg jo før jul. Det ble visst borte i jule/januar/februar/mars/halve april-stria. (Rart hvordan man alltid har en unnskyldning, altså.)
Nok en gang ser jeg hvor viktig det er for meg med kontakt med andre i samme båt, med samme språk. For det får vi jo etterhvert her inne, tenker jeg. I dag skal jeg ikke fylle meg med mat, men hilse uroen velkommen. Takk, igjen <3Kjære Monica, så flott !! Ta vel i mot uroen, men si fra hvem som bestemmer og be den ikke prøve seg. Si det klart og tydelig . Og sitt og kjenn på hva som gjorde at den kom. OG sett det på seierslista.
Dine ord tidligere om å spise som et normalt menneske, eller spise normalt, har vært til så STOR HJELP for meg, det ga meg lov til å håpe , det ga meg trua ! Liv
- Du må være innlogget for å svare på dette emnet.
