Ja, slik var det ja…..mat har ingen ting med følelser å gjøre……..eller jo, det har alt. Jeg er der at jeg undres hvordan kroppen min hadde vært om jeg IKKE hadde spist på følelser / uro……? Hm……… Etter å ha begynt på Lange, slanke tanker kurset, hvor jeg lærte å kjenne på uroen og finne ut om jeg virkelig var sulten alle de hundre gangene jeg reiste meg og gikk til kjøleskapet og så inn for å spise. Alle de hundre gangene før kurset, spiste jeg. I alle år. (F………) !!! Men, altså etter at jeg spurte meg selv om jeg var sulten og IKKE var det, lot jeg være å spise. Nå sitter jeg rolig, lar de vonde følelsene komme, banner kanskje litt, jada og kjenner på følelsene. Det startet på den måten. Etter hvert gjorde jeg som jeg skrev tidligere. Jeg hilser uroen velkommen, snakker høyt til den og meg selv, anerkjenner den som en del av meg. Klapper meg virkelig på skulderen, snakker høyt og sier hei der er du, men ikke prøv deg, jeg skal ikke i kjøleskapet, eller andre skap ! Så kjenner jeg litt på hvorfor ble den sånn akkurat nå, hva var det som gjorde vondt nå? Åja……… Det blir irrasjonelt å spise for noe jeg er lei meg for, og så forsvinner uroen. Jeg anerkjenner den som en del av meg, en del jeg alltid kommer til å ha . For det er jo de følelsene jeg alltid har spist på og den delen av historien min blir jo ikke borte. Og min følsomhet over for alle ting, forandrer seg vel egentlig ikke heller…………tror det ble litt styrke for meg, da jeg anerkjente uroen og jobbet på lag med den , i stedet for mot den. Liv
