Det snakkes og skrives om at mange overvektige isolerer seg, og våger ikke å delta i sosiale sammenhenger. Våger de det, så «gjemmer» de seg gjerne bort, og våger ikke å delta i samtaler eller å ta plass.

Jeg mottok en mail fra en kursdeltager, som gjorde meg utrolig rørt. Jeg vet at kursdeltagerne har stort utbytte av å gå på kurs, men denne historien fra Liv sier sitt! Å komme ut av en isolasjon, å ta plass – og å være god nok! Det er så viktig det Liv skriver om, og jeg har fått lov til å dele det i sin helhet, fordi det kan gi andre troen på en endring.

 

Hei Lillian

Jeg kunne nok nevne mange fine ting som har skjedd meg i løpet av kurset, men har lyst til å fortelle om en bestemt ting, som er veldig spesiell for meg og som har skjedd i kurset. Det jeg skal fortelle om, trodde jeg jo jeg var helt alene om. Tenkte ikke at andre kunne ha det på samme måten. Aldri snakket med noen om det. Så viser det seg at flere på kurset kjente til det. Det å treffe likesinnede på kurset, har vært noe av det største! Denne tingen jeg tenker på er følgende:

“Å bli bedt bort i litt store lag, som julebord, konfirmasjon, bryllup osv.»

• Lag det er flere mennesker i som jeg ikke kjenner.
• Lag jeg må pynte meg spesielt til.
• Lag jeg kommer til å synes i.
• Lag jeg vil føle meg uvel i.
• Lag jeg ikke kommer til å gå i.

Når invitasjonene kommer, er alltid det første jeg tenker: da må jeg gå ned mange kilo. Så er det tiden frem til laget, som vil avgjøre hvor mange kilo jeg kan gå ned. Tenker ikke over hva jeg skal i, eller til hvem. Bare hvor mye jeg må gå ned, og hva jeg skal ha på meg. Gleder meg ikke – hater at jeg blir bedt. Ikke et sekund glede! Selvfølgelig går jeg ikke ned et gram – og ikke går jeg bort heller. Jeg har vært hjemme fra mange 30 , 40 og 50 års dager, fra konfirmasjoner, julebord mm. Dette over en 30-40 års periode – mer eller mindre. Jeg har til og med sittet inne og latt mannen min gå alene med ungene 17 mai. Jeg gremmes!

Så ser jeg på FB siden vår i kurset, at det er flere som gruer seg til å gå på dette, nå har det dreiet seg om julebord. Selvfølgelig jeg og, jeg går ikke på julebord. Jeg går heller ikke bort nyttårsaften. Det knyter seg i meg. SÅ kommer det rare! Jeg begynner på kurs. Tidlig i kurset snakker Lillian om julebordskjole. Hun snakket til meg. Alt var til meg!

Jeg hadde kjøpt en innmari fin kjole uken før, noe jeg sjeldent gjør. Hva og når skal den brukes liksom ? Kom over en jeg bare måtte ha! Nå snakket hun om kjole. Julekjole, Julebordkjole. Og jeg satt med min fine nyinnkjøpte. Visste hun det ?? Hun sa vi burde kjøpe nå og være fin i den som vi var. Vi kom ikke til å gå ned 30 kilo på de ukene som var igjen til desember….Å ?

Så kom kursmodulen om å ta plass. Den ble et stort eureka for meg. Noe løsnet, noe ble anderledes. Utrolig, utrolig og lykke! Søndag første desember var jeg i stor familiemiddag. Men ikke MIN familie. Mange ukjente. Men du store alpakka, undere over alle undere, jeg gledet meg og dro dit! Tok på meg penklær, sminket og ordnet meg og slo ut håret og var pådriver for sang og glede og leker under selskapet.

 

Så kommer nyttårsaften, bedt bort igjen. Denne gangen til min bror og svigerinne. Svigerinnen ble syk og festen ble holdt hos noen andre. Å kjære…også nyttårsaften, jeg som i utgangspunktet ikke vil feire den. Men ok, ting har skjedd. Tok på meg julekjolen – foreløpig ikke brukt, ble nå nyttårskjolen. Full av glitter, superkul, og dro på fest til mange fremmede. Følte meg SÅ fin og tuslet hjem klokken fem på morgenen sammen med mann og bror! Jeg som ALDRI legger meg senere enn tolv-halv ett! Hadde mitt livs fineste nyttårsfest.

Lillian, jeg skriver dette til deg, for å takke for et fantastisk kurs. Det har vært med på å gi meg livskvaliteten tilbake. Du har aldri bedt meg om å skrive noe fra kurset, men jeg ønsker å fortelle, og dele denne fantastiske opplevelsen. Dette er en av mange opplevelser gjennom kurset.

Klem Liv

Jeg er utrolig stolt og ydmyk for at Liv våget seg ut av sin isolasjon, og også at jeg får være med på å gi henne livskvaliteten tilbake via min motivasjon i kurs og mitt opplegg i Inspirasjonsrommet, ved bruk av mine verktøy.

DEL veldig gjerne denne bloggposten – Liv sine opplevelser kan gi andre i samme situasjon et håp om en endring!