Jeg liker å ta en real utfordring, som det heter. Jeg ante jo ikke det for kort tid siden, men det er utrolig hva man finner når man kikker godt etter. Et eksempel på dette er da jeg meldte meg på kurs hos Lillian. Jeg likte tanken på å gå inn i mentale prosesser, å være i meg selv var ikke noe nytt, så dette skulle jeg fikse. Ganske fort innså jeg at kurset handlet om å bevege seg inn på ukjente stier i seg selv, her skulle det avsløres selvkomponerte sabotører og her skulle det jammen letes etter hvem man egentlig var bak alle illusjonene. Det begynte så bra siden det handlet om å gå i seg selv, når jeg skulle strekke meg ut ble det verre. Men det var også da jeg begynte å finne gull.

Illusjonene måtte vike, det ble spikeren i kista for min indre slankas og megatjukkas for å si det brutalt. Min favoritt-illusjon, den vakre indre slankasen som jeg gledet meg over i en ensom tilværelse med speilene montert i hodehøyde. Hun jeg egentlig var, tenkte jeg, en drøm som svinset og danset med blomster i håret, men som dessverre var reist på ferie til mitt indre, mentale ensomhetsrom. Det ble også, etter hvert, spikeren i kista til min indre Jabba the Hutt. Like greit, om du vet hvordan han ser ut.

Som du forstår, å være tjukk er ikke bare at man går utover sine egne grenser sånn kroppslig sett, det kan også hende at man mister litt taket på hvem man er. For i sannhet var jeg ingen danserinne, men heller ikke ei dundre uten kontur med nær familie i Star Wars. Det var minst 1000 utveier for å slippe å se hvem jeg egentlig var, slippe å ta ansvar for meg selv.
Kort fortalt: Sannheten om meg, om det å være tjukk, eller om mennesker generelt, er at man har en historie.

Med en rekke hendelser i sekken. Gode og dårlige hendelser. Og alt i mellom. Sånt vissvass om at man ikke har selvkontroll og slikt er bare tull. Man har det, ellers hadde man rett og slett klabbet til alle som på forskjellig vis antyder at man ikke holder mål som menneske fordi en feilslått mestringsstrategi synes utenpå.
Noen av disse gode eller dårlige hendelsene var av en slik art at det ikke passet å kjenne på følelsene som kom i følge med hendelsene. For min del ante jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere vanskelige følelser da jeg var liten jente. Men å spise en diger blings, eller to, med syltetøy, hjalp på det meste. Så da ble det en metode for meg. Som syntes utenpå. Andre kunne kanskje gjemme følelsene for seg selv, eller de brukte andre metoder for å slippe ta ansvar for noe som føltes overveldende, men jeg spiste altså opp følelsene kan man si.

Men kroppen lot seg ikke lure og enden på syltetøyvisa var at jeg spiste på meg en overvekt som sakte men sikkert dekket over mine naturlige instinkter.
Så. Hvordan skal man finne dette mennesket, seg selv, tilbake? For det ville jeg jo. Dessuten hadde jeg gode forutsetninger. Jeg hadde som folk flest et intellekt som fungerte, jeg hadde vilje av stål, jeg hadde nesten nye joggesko. Men det hjalp ikke. Alle de korttenkte kurene som utfordret alle de egenskapene jeg faktisk hadde, virket IKKE, jeg ble ikke tynn, gitt. Tvert imot!

For hver eneste kur ble jeg større! Hvorfor? Man kan godt si noe om kroppens sammensetning, hormoner og utvidelse av fettceller, men det gidder jeg ikke. Det finner du informasjon om andre steder. Nei, det som økte i takt med kiloene var skammen over å ikke få det til. Jeg slåss mot sabotører uten at jeg visste det, manglet egenomsorg da jeg tapte og skammet meg for å ikke mestre meg selv. Tror ikke dette er enestående for tjukkaser på noen måte, mange nederlag kan sende hvem som helst inn i håpløshet. En slanker møter MANGE nederlag på sin vei mot å forsøke mestre, tro meg, jeg har forsøkt alle kurer som finnes. Var det noen som mente noe om tjukkaser uten selvkontroll? Som sagt, det er feil. Som min slankas av en mann sier: – Jeg hadde aldri klart å nekte meg selv så mange normale ting som du klarer.

Var det synd på meg? Jeg syntes fryktelig synd på meg selv i de årene jeg bygde vegger til det ensomme rommet mitt i hvert fall. Det er greit. Men det hjalp ikke i nevneverdig grad. Jeg plastret på feil sted som Lillian snakker om, og jeg skapte meg illusjoner for å tåle alt som ble feil. Men, til slutt, med verktøy og stadige påminnelser om hva som var sant, så vant jeg over Jabba the Indre Sabotør.
Hva vant jeg? Er jeg en slankas nå? Neida. Men jeg har forstått at alt bare skjedde. At jeg nå, ved hjelp av mitt eget hjerte og nysgjerrighet på hva som ligger bak fettet vil komme dit jeg vil. Jeg har gitt meg selv to år og hittil er jeg overveldet over hvor bra det går.

Fremdeles er det mange kilo igjen, men det bryr jeg meg ikke noe om. Det som tok tid å få på, tar tid å ta av. Det er mine nye holdninger som til slutt vil avgjøre det nye utseendet til min kropp, ikke antall kalorier og år på tredemølla, disse er komponenter som kommer av seg selv når man tør se seg selv som et normaltspisende vesen igjen. Tilstedeværelsen i kroppen min vil avgjøre, tenker jeg, ikke fraværet. Som jeg synes mange av holdningene jeg har møtt bidrar til.

Ikke alle dager er like greie. Jeg ramler som et korthus, men nekter å være en stabel på sofaen i mer enn i et avgrenset tidsrom. Når jeg er en knekt dame bevilger jeg meg omtrent et døgn på å være det. Blir det lenger dør jeg ikke av det, alt er ikke enten/eller lenger, men som regel er jeg ferdig med offerstunden lenge før tiden. Jeg bestemmer.

Hva kan jeg si mer om å være en tjukkas? Jo, jeg kan si at jeg liker tegninger av elefanter i ballettskjørt, jeg får gode, varme tårer av å bli sett av meg selv og at alt dette kunne jeg oppnå ved å få verktøy som gjorde det mulig. Jeg har gått inn for det med hele meg og implementert så mye jeg kan av dem i hverdagen min. Det er en personlig prosess. Prosessen var min og akkurat det var med på å gjøre meg selv større. Innvendig.
Og en dag møter jeg kanskje opp på en dansesenter med et skjørt? Rom ble ikke bygget på en dag. Men ønsket om Rom, ble bygget på et sekund.