Er det ikke pussig hvor opptatt vi er av hvem som har skylda? Det er så utrolig lett å peke utover – at fordi den personen gjorde slik, klarte ikke jeg å gjennomføre det jeg hadde bestemt meg for. Fordi de andre er så vellykket, er jeg så mislykket. Jeg har opplevd at det er mye mer interessant å peke innover, det vil si å ta ansvar selv!

It’s your shit – er et kjent uttrykk – og ja, det er dritten min, og det må jeg jammen ta tak i selv.

Vi er alle veldig gode på unnskyldninger, og det lett å finne unnskyldninger på hvorfor jeg ble feit (jeg har VM medalje!). Jeg fortalte mamma’n min at jeg hadde dette blogginnlegget på vei ut. Da sier hun forsiktig: kommer det noe skyld til pappa og meg nå eller? Hun har nok friskt i minne den vinklingen «feitedebatten» fikk i fjor. Det var snakk om omsorgssvikt fra foreldre som fikk overvektige barn. Hva godt fører det til at jeg legger skylda på mine foreldre at jeg ble feit? Ikke en dritt! – men jeg skal innrømme at det hadde vært deilig å kunne «lulle» seg inn i den dundyna og slippe ansvaret selv.

– og om jeg gir de skylda: Kan jeg være sikker på at det er riktig mottaker når min søster på samme tid var tynn som en sil? Jeg har vært voksen nå i over 30 år, og kan jeg legge de årene også på mine foreldres skuldre? Et rungende NEI kommer fra meg! Jeg må se innover og peke på meg selv – it’s MY shit, altså er det jeg som må rydde i meg selv og ta tak i den.

Det er også lett å kjenne misunnelse, og gi noen skylda.(hvem er denne noen foresten?) Igjen så pekes det utover! Kathrine Aspaas skriver det så fint i sin bok Raushetens tid: Misunnelsen er beundringen som har gått seg bort! Det er så lett å tenke at fordi en venn lykkes, så har jeg mislykkes. Merkelig at det ønskes å lykkes med akkurat det som andre gjør, i stedet for å bygge noe rundt sine egne verdier og styrker. Tenk om vi kunne bruke andres suksess til å få inspirasjon til å gjøre noe selv. I denne misunnelsen ser vi lett andres kvaliteter. Ved å peke innover, har du mulighet til å se dine egne unike kvaliteter. Prøv: det er gøy!

Hva med offerrollen – hvem gir vi skylda til da? Jeg skal love at i den «dundyna» er det helt nydelig å være! Kan offerrollen være et stunt for oppmerksomhet? Offerrollen er full av unnskyldninger, og inne i den «badehetta» er det trangt! Hva oppnår vi ved å innta offerrollen? Jeg oppnår å bli stående på stedet hvil. Jeg oppnår å bruke unnskyldninger for å få lov til å være i fred. Jeg oppnår oppmerksomhet, medfølelse og omsorg. Vil jeg ha det slik? I mange år ønsket jeg det – jeg ønsker ikke det lenger. Jeg ønsker å ta ansvar selv, jeg ønsker å bli sjef i eget liv, jeg ønsker å være ærlig, som er utrolig herlig 🙂

Hva ønsker du om du skulle prøve å peke innover?

Del om du liker!