– denne uttalelsen kom fra en av deltagerne på et foredrag og jeg holdt i Halden. Wow, tenkte jeg, for en innsikt!

Hva var bakgrunnen for uttalelsen? Jeg har skrevet mye om å finne årsak, løsning og verktøy for våre mentale utfordringer. Damen på foredraget hadde funnet årsak og blitt forbanna, funnet løsning ved å sette Prinsesse Vilikke på trappa for å fryse ihjel, og brukte bildet på trappa som sitt matra når hun trengte det som et verktøy. – hun la forøvrig til at prinsessen hjemsøkte henne i blant!

Finne årsak er en nøtt, og gjerne det mest krevende og slitsomme. Når jeg finner årsak selv med bare meg selv som pådriver, blir den gjerne enkel – dvs, vanskelig å stille meg selv de litt utfordrende spørsmålene. Derimot om en annen person borrer på meg – ja da er sjansen stor for at årsakene blir helt anderledels, og mer ekte og ærlig. – og action og løsningen deretter!

Hvem kan hjelpe?

Hvem hører vi på? Vil vi få rettledning fra ektefelle eller kjæreste? Nei! Vil vi få rettledning fra den nærmeste familie? Nei, tror ikke det. Hvem er de beste, hvem ser deg best? – slik at du får en skikkelig prosess? For meg har det vært viktig å ha hatt flere, for å få flere perspektiver rundt forskjellige utfordringer. Ikke dermed sagt at jeg har flydd fra blomst til blomst. Folk har bare dukket opp når det har vært naturlig – enten om det har vært en terapeut, venn, familie eller helt nye bekjenskaper. Det er lett å se andre, men det er ikke så lett å se seg selv – og spesielt nye bekjentskaper har sett meg og utfordret meg, på måter jeg ikke trodde var mulig. Pussig ikke sant? Jeg tror svaret er at vi utstråler noe vi ikke ser helt selv.

Når utfordringene og spørsmålene blir stilt – er jeg Norgesmester i å bruke MEN! – altså enten argumentasjon eller unnskyldninger. Det er vanskelig å følge andres råd, fordi du enten føler de har for lite innsikt, eller at de ikke forstår godt nok. En annen ting er at det er vanskelig å prøve andres metoder – vi vet jo så godt selv – «jeg må gjøre det på min måte!». Mor’n har du hilst på Prinsesse Vilikke? Hva risikerer du om du hører på noen andre? Hva risikerer du om du lar noen borre litt…eller mye da? Jo, det du risikerer er ny innsikt!

 

Våg å skinne og ta plass – våg å spørre om hjelp!

Vit at du fortjener å skinne for den du er
Vit at du fortjener å skinne uansett hvilken innpakning du har?
Vit at du har GULL på innsiden?

Holder ikke å bare rekke opp hånda

Den gangen jeg oppdaget at jeg var en overspiser, så gikk jeg i 3 måneder og rakk opp hånda: God dag jeg heter Lillian, og jeg er overspiser (så da skulle alle skjønne årsaken til at jeg var feit) En dag fikk jeg en kommentar om jeg ikke snart hadde tenkt å gå videre – og det ble et vendepunkt, selv om jeg ikke fant det på selv! Selvfølgelig burde jeg gå videre til løsning og verktøy – og det gjorde jeg.
Den siste tiden har jeg prøvd ut, og lyttet til andres meninger, råd og innspill. Det har gitt mye ny innsikt, mye skumlerier (ja, det er skummelt å kjenne på det du ikke vil) en del tårer og sinne – men allikevel: jeg går fremover og finner stadig mer GULL!

 

Mentale prosesser er noe som pågår hele livet…trodde du det var en quickfix sier du? Det finnes ingen quickfix for noe som helst! Det som er spennende, er at du til stadighet finner flere  gullklumper når du våger å gå inn på innsiden og i topplokket. Jeg har våget og jeg våger, og det er jeg stolt av! Så får jeg bare lære meg til å bli enda bedre til å sette Prinsesse Vilikke på trappa, sånn at hun kan fryse ihjel!