Da jeg var yngre trodde jeg at om jeg ble tynn så ble jeg lykkelig. I kjølvannet av det å bli tynn, lå det penger, bra jobber, kjekke menn og et utall av muligheter. Jeg kom til å nyte å spise sunt og magert, og jeg kom til å elske å trene. Alt skulle bare ligge der og vente på å bli plukket opp. Da ordnet alt seg, og jeg kom til å leve nærmest problemfritt.

 

Det ble ikke sånn. De ekstra kiloene var borte, men jeg fikk ikke mer penger. Jeg klatret ikke på karrierestigen, og jeg fikk heller ingen hale av kjekke menn etter meg. Selv om jeg nå var tynn, hadde jeg det på akkurat samme måten inni meg som da jeg var overvektig. Jeg var like sårbar, hadde like mange følelser og tanker, og jeg hadde fortsatt problemer. Hva skjedde? Skulle ikke alt bli bra nå?

Joda, jeg syntes det var gøy at jeg nå kunne kjøpe klær i normale størrelser og fikk på meg kjoler jeg bare kunne drømt om å ha på meg tidligere. Jeg syns det var fint at vekta viste lavere tall, og jeg likte å føle meg lettere.

Men på baksiden av medaljen var det likevel grumsete. Jeg hadde fortsatt mye tankekaos. Jeg elsket fremdeles ikke å trene og jeg syns fortsatt ikke salat smakte noe godt. Jeg følte med fremdeles ikke bra nok, og jeg var like usikker på meg selv som jeg alltid hadde vært.

Og jeg visste at når det ble uro inni meg, kom jeg igjen til å støte på akkurat de samme utfordringene som før.

Hva var det som gjorde at jeg hadde det sånn? Jeg begynte sakte, men sikkert, å ta tak i uroen når den kom.
Jeg vridde og vrengte på den for å finne ut hva det var som lå bak. Jeg gjorde noen oppdagelser, og fant ut at jeg aldri hadde sett meg selv, eller latt meg selv få komme først i køen.
Jeg hadde aldri tatt hensyn til mine egne behov, lært meg hvordan jeg skulle takle problemer, eller lært meg at jeg kunne bestemme selv. Jeg fant ut at alt jeg gjorde var av gammel vane, og handlingene jeg gjorde, var basert på tidligere erfaringer som sa at maten kunne døyve de virkelige tankene og følelsene.

 

Gammel vane er, som kjent, vond å vende, og det har tatt tid. Det var når jeg virkelig forstod årsakene til at vekten hadde tatt overhånd og hvordan tidligere erfaringer spilte en rolle i mine reaksjonsmønstre, at jeg klarte å få kontrollen over overvekten. Og sånn skal det fortsette å være, for nå er det jeg som bestemmer.