Jeg har en god venn. Hun er glad i meg. Her om dagen var vi på café og da fortalte hun meg dette:

«Jeg er så glad i deg at jeg ønsker at du skal være en del av livet mitt lengst mulig. Jeg vet du har god helse nå, men det er ikke sikkert det alltid vil være slik med tanke på at du ikke beveger deg noe særlig. Jeg har tenkt på dette og har lurt på om styrketrening kan være noe for deg, du ser jo ut til å kunne bli veldig sterk.»

Mange tanker gikk gjennom hodet mitt da. Tanker om at hun vurderte vennskapet så høyt at hun fortalte meg dette. Tanker om at hun turte gå forbi det tabuet det er å snakke høyt om overvekten til en overvektig, og i tillegg impliserte hun det enda større tabuet: Å si høyt konsekvensene av overvekten til den overvektige. Det kaller jeg omtanke.

For en som forsøker å bli mindre på utsiden ved å gjøre seg større på innsiden er det viktig å fylle seg med egenomsorg. Men litt omsorg fra andre var ikke verst det heller.
Jeg følte også på at hun sa det jeg skulle sagt til meg. Jeg vil jo også at jeg skal være frisk og rask og ha god helse så lenge som mulig. Men tydeligvis ikke like mye som henne, for det var hun som sa det høyt. Jeg bare tenker det jeg. Og tanker kan man på en måte manipulere til å bety ingenting.

De er hemmelige, og så lenge de er hemmelige er de heller ikke forpliktende. Dessuten kan man lure seg selv til å tro at siden man har tenkt på viktige ting, som for eksempel å begynne ta vare på helsen sin, så kan man tenke mer på det en annen dag. Liten bevissthet involvert, med andre ord. En ond tankesirkel. De som har indre sabotører vet hva jeg snakker om.

Ting som snakkes om derimot, forbi tabuer og skam, blir virkelige og tydelige. Ting får kontur og innhold og da har man et valg om enten å handle på ordene eller la være.
Tanke-bevissthet-handling.
Min venninne så på meg da hun hadde delt sine tanker. Hun så trygg ut, smilte, ventet øyensynlig ikke på noe svar. Jeg samlet meg litt før jeg takket henne og la til at JEG SKULLE TENKE PÅ DET. Ja, jeg sa det.

Så nå har jeg tenkt på det en stund. Og har kommet til at om jeg noen gang skal begynne å ta meg selv alvorlig må tankene ut og bli en del av den virkeligheten jeg deler med andre, på tross av tabuer. Jeg vil jo ikke være noe dårligere enn min venn. Neste gang vi møtes på café skal jeg fortelle henne at hennes omsorg har fått meg til å bli enda mer bevisst på mitt forhold til meg selv. At egenomsorgen min faktisk økte flere hakk. Slikt kan hende. Positivt avler positivt. Det er fint å bli minnet om at man har en betydning for noen, slikt kan man nemlig også glemme i tankene der sabotører og hemmelige tanker bor.

Derfor sender jeg min venns gode tanker videre til deg: Trenger du også å være mer snill mot deg selv?
Beste hilsen fra Monica